Norges historie starter i vikingtida, da ble Norge samlet til et rike. Vikingtida var fra 500 til 1000 var en periode hvor Norge på sett og vis meldte seg ut fra kulturen i resten av Europa, mens de andre landene gikk over til middelalderen ble vi stående som vikinger helt til rundt 1000 tallet. Da begynte Norge å bli en del av middelalder kulturen.
Middelalderen har vi funnet ut i etterkant at var en god tid for den Norske litteraturen. Vi hadde Islendingsagaer, eddadikt og andre tekster som er blitt bevarte frem til i dag. Den viktigste av alle forfatterne fra middelalderen i Norge må være Snorre Sturlason. Han var en forfatter som skrev flere dikt og fortellinger, han skrev også ned mye av historien vi i dag vet fra vikingtida og mye av den norrøne troen ble skrevet ned i noen av verkene hans. Han har blitt veldig viktig for historikere når de prøver å finne ut hva som skjedde på den tiden, det er forklart veldig bra i verkene hans hva som skjedde.
En annen mann som har betydd mye for å finne ut av den norske historien fra middelalderen er P. A Munch. Han skrev en bok fra Norges historie som heter ”Det norske folks historie”, som er i 8 bind hvor han skriver en dyp forklaring av Norges historie.
Selv om vi hadde noen forfattere fra middelalderen og vikingtida begynte litteraturen i Norge egentlig ikke før ut på 1800 tallet å ta form som noe helnorsk. Helt siden middelalderen hadde Norge vert et land i fattigdom hvor et fåtall kunne skrive eller lese. Dette skyldes for det meste svartedauden hvor det Norske skriftspråket forsvant helt, vi fikk heller ikke tid til å bygge opp skriftspråket igjen før vi ble i union med Danmark. Da ble Norge et land som ingen brydde seg om ettersom den danske kongen ikke brydde seg om landet.
Men ut på 1800 tallet begynte nasjonsbygginga og da kom den Norske litteraturen sigende innover. Vi fikk flere og flere forfattere og språket ble etter hvert norsk og ikke dansk som det hadde vert i nesten 400 år. Vi begynte å finne det typiske norske i fortellingene og fortellinger som hadde vert muntlige i flere generasjoner ble nå skrevet ned.
Mauritz Hansen var en av de første Norske forfatterne etter Norge var blitt fritt fra Danmark. Han begynte tidlig å skrive på den nasjonalromantiske formen som da jorde han til en stor forfatter på den tiden. Hans mest kjente verk er Lauren.
Henrik vergeland var en av de viktigste personene i den norske nasjonsbyggingen, men han var også en kjent forfatter som skrev flere kjente dikt og bøker. Meg Selv er et eksempel på et dikt han har skrevet som ble kjent ikke bare fordi det var bra men også for all oppsikten rundt det. Wergeland skrev også en del historiske bøker om Norge og hvordan det en gang var her. Wergeland hadde en måte å skrive på som var litt uvanlig på denne tiden, han holdt seg til den nasjonalromantiske stilen men han likte å være fri for reglene å skrev mye slik han selv ville. Dette skapte en del oppsikt rundt om i landet og han skapte seg motstandere, Welhaven var Wergelands største motstander og Wergeland var det samme andre veien igjen.
Etter Wergeland kom det en ny samfunnsengasjert forfatter med navnet Bjørnstjerne Bjørnson som på noen måter kan ses på som veldig lik Wergeland. Han deltok i politiske debatter og var en av mennene som fikk Norge til å bli et fritt land i 1905. Han ble en stor forfatter som skrev fortellinger, dikt og skuespill til alle typer lesere. Det han i dag er mest kjent for er diktene sine som fremdeles blir lest og sunget, det står mange dikt av Bjørnson i barnbøker. Hans mest kjente dikt i dag er vell ”Ja vi elsker” som etterhvert ble nasjonalsangen. Det som gjorde diktene hans så bra var at han skrev veldig melodiøst slik at det var lett å huske teksten og synge diktene hans. Bjørnson skrev også kjente fortellinger som; Synnøve Solbakken og Kong Sverre.
På samme tid som Bjørn Stjerne Bjørnson levde var det en annen stor forfatter i Norge, som ble enda mer kjent i Norge og til og med brakte med noe av den norske kulturen til utlandet. Han var ikke like samfunns engasjert som Bjørnstjerne Bjørnson men han deltok der han også, men det han var mer opptatt av var den Norske historien. De første verkene han skrev og publiserte var basert på den Norske historien. Han skrev mye fra den Norske kulturen, et godt eksempel på dette er Peer Gynt som er basert på et av eventyrene Asbjørnsen og Moe samlet inn.
Asbjørnsen og Moe var to personer som gikk rundt i det Norske land og besøkte gårder og landsbygder for å finne Norske eventyr og fortellinger. De fikk folk til å fortelle sine eventyr mens de skrev dem ned og brakte dem med tilbake til Oslo. Da begynte arbeidet med å skrive om alle eventyrene. De var usikker i starten hvilket språk de skulle skrive på ettersom det ville bli feil å skrive alt på dansk. Så de skrev alt på fornorsket dansk, dette hjalp mye når Knut Knutsen skulle lage bokmålet. De gav ut flere bøker med eventyr, den første kom i 1842 og hadde tittelen ”Norske Folkeeventyr”.
Folkevisene utgjør en del av folkediktninga som kom frem under nasjonsbyggingen på 1800 tallet. Crøger og Landstad var de mest aktive innsamlerne, Landstad ga etter hvert ut en bok hvor han hadde samlet mange folkeviser i et bind. Folkeviser, eller ballader som de også blir kalt, er en sjanger som stammer fra overklassen fra det franske og engelske hoff. Det handler for det meste om kjærlighet og sjalusi mellom folk fra overklassen, det gjorde dem mest interessante for folk i overklassen. Det ble satt musikk til disse folkevisene, Ole Bull var en av de store som laget musikk til forskjellige folkeviser.
Når Norge begynte ved nasjonaliseringen ble språket et viktig tema, her ble det også mye diskusjon innad i Norge om hvilket språk som skulle være Norges eget skriftspråk. De to språkene de debatterte om var enten å fornorske det Danske skriftspråket eller å lage et helt nytt Norsk skriftspråk. Her var det for det meste delt mellom folket fra bygdene og folket fra byene. Bøndene som var store deler av folket fra bygda ville ha et nytt norsk skriftspråk. Folket fra byene og helst de lærde som hadde vert i Danmark og tatt utdanning ville ha et fornorsket Dansk skriftspråk.
Under denne debatten var det to personer som stod spesielt mot hverandre; Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven. Wergeland ville ha en fornorsking av det danske skriftspråket mens Welhaven ville ha et nytt norsk språk. Welhaven fikk P. A Munch med på sin side av debatten, selv om Munch mente at vi like godt kunne beholde det Danske skriftspråket ettersom det var det letteste. Men slik ble det ikke når Ivar Aasen begynte å samle inn dialekter til et nytt Norsk språk.
Wergeland hadde Knut Knutsen på sin side, Knutsen ville lage et skriftspråk som var basert på den dannedes dagligtale. På den tiden hadde vi fortsatt mye kontakt med danskene og vi skrev fortsatt dansk. De dannede snakket en blanding av Norsk og Dansk ettersom Danmark var den nærmeste plassen å ta en skikkelig utdanning i. Dette var det Knut Knutsen ville gjøre om til et skriftspråk. Asbjørnsen og Moe var neon av de første til å bruke dette språket, Ibsen og andre kjente forfattere kom like etter.
Mannen bak det nye norske språket var Ivar Aasen som reiste rundt i nesten hele Norge på jakt etter dialekter som han satte sammen. Han hadde flere reiser rundt om kring i landet, han gikk på besøk til gårder og skrev ned hvordan dialektene var. Så satt han seg ned og laget det som vi i dag kaller nynorsk som da ble kalt landsmålet. Flere forfattere begynte også å bruke dette språket, et eksempel på dette er Arne Garborg.
Det var ikke bare litteraturen i Norge som blomstret i Nasjonsbyggingen, kunsten og musikken vokste også frem da. Spesielt ble bildet ”Brudeferden i Hardanger” et symbol på nasjonsbyggingen, det viste på en måte den norske kulturen i et og samme bilde. Dette var det Tideman og Gude som sto for, de var bland de største kunstnerne i Norge på den tiden sammen med Kittelsen. Kittelsen var en kunstner som bare malt til den norske kulturen, det han er mest kjent for er illustrasjonene i bøkene til Asbjørnsen og Moe.
Musikken kom også på banen og spesielt da en mann ved navnet Edvart Greig. Edvart Greig ble svært populær og har laget flere kjente sanger, den mest kjente er ”Dovregubbens Hall” som de aller fleste i Norge har hørt til og med den dag i dag.
Nasjonalromantikken hadde en topp i 1960 årene, etter det begynte folket å se mer fremmover istedenfor å grave opp igjen hva som hadde hent før her i Norge. Vi hadde da komt langt på vei i nasjonaliseringen, eneste som manglet var unionsoppløsningen som kom i 1905. Norge ble da helt fritt slik at de kunne bestemme og gjøre hva de ville med landet.
